It’s all about that bass …

Højbro Plads

Posted in København | Tagged , , | 20 Comments

Med to sjiraffer og en ape (angående utflytende vann og maling og sånn)

*

Det har kommet for en dag at rørleggeren som var involvert i byggingen av huset vårt for åtte år siden, ved en aldri så liten inkurie unnlot å skjøte sammen to av avløpsrørene på noenlunde fagmessig vis.

*

Siden glippen befant seg i øverste etasje, og det inkontinente røret penetrerer betongdekkene på fem halvplan, har vannet hatt rikelig mulighet til å finne sine egne veier nedover langs røret og utover betongen under gulvene.

Det begynte å skje underlige ting etter nyttår … En mørk flekk på gulvet i en bod. Noe som kunne se ut som fuktmerker på bakveggen inne i en skyvedørsgarderobe. Så la vi merke til at parketten i stua begynte å se ujevn ut – uten at vi kunne forstå årsaken. Og en gang syntes jeg at jeg hørte en mystisk sildrelyd inne i en vegg, men jeg visste jo at rørene fra vaskerommet gikk inne i den veggen, og regnet med at lyden tross alt kom fra innsiden av rørene.

Så var det den dagen jeg skulle rydde opp i kjellerboden … og til min store forskrekkelse oppdaget at gipsplatene i veggen bakom alt rotet som hadde ligget innerst i hjørnet, var i ferd med å gå fullstendig i oppløsning på grunn av fukt.

Da begynte jeg å ane en sammenheng, og rev resolutt opp veggen. Et ganske ubehagelig syn åpenbarte seg. Glavaen var gjennomvåt, stenderne og innsiden av gipsplatene var svarte, og det luktet ikke godt der inne. Etter at jeg hadde skrudd av hovedkrana og revet ut Glavaen så langt oppover jeg rakk, dryppet det fortsatt ovenfra et sted. Det var vanskelig å finne ut av om det var et av rørene det lakk fra, eller om det kom helt oppe fra taket.

Forsikringsselskapet ble selvfølgelig kontaktet, og vi bestemte oss for å flytte alle møblene ut fra de veggene som rørene går ned gjennom for å få oversikt over skadeomfanget. Bakom et skap i etasjen over kjellerboden dukket det opp et abstrakt og litt hårete veggmaleri i kamuflasjefarger. Ikke den typen kunst jeg setter mest pris på.

Sammen med skadebegrensningsfolkene som forsikrigsselskapet sendte, gikk jeg etter en litt søvnløs natt løs på veggen mellom vaskerommet og stua, og der kom altså problemet for en dag: to rør som ikke en gang hang sammen, og kanskje ikke noen gang har gjort det heller, dvs. at det kan ha lekt vann i opptil åtte år.

Vel, vel. Forsikringsselskapet har vært veldig greie. Det er ingenting av møbler eller løsøre som er ødelagt, men vi har vært nødt til å sette halvparten av vårt jordiske gods på lager for at håndverkerne skulle komme til. Veggene i seks rom/boder, og noe rundt 70 kvadrat med gulv er brutt opp, og det har vært et renn av rørleggere, fuktmålere, snekkere, ventilasjonsfolk og flyttefolk ut og inn. Og vifter og avfuktere som har sust og dura med et lydnivå opp mot smerteterskelen. Og vi har sovet på madrasser på gulvet og blitt jaget fra rom til rom.

Men vi får nye, fine gulv og benytter sjansen til å pusse opp litt og gjøre noen forbedringer her og der med det samme. Det betyr imidlertid at det har gått med mye tid til å ta ut parkett med matchende lister, flis, malingsfarger og tapeter, men vi er ved godt mot.

Det er som regel en fordel å prøve å se ting fra den positive siden. Det kunne vært verre: det var tross alt bare vann fra vaskemaskina som har lekt, og ikke kloakk fra toalettet. Og alt av bærekonstruksjoner er av stål og betong som ikke får svekket bæreevnen av litt fukt.

Og én fordel med å bli tvunget til å endevende mesteparten av huset, er at ting man ikke har sett på flere år, dukker opp igjen. Det kan f.eks. gjelde bortgjemte og -glemte kunstskatter.

Så i stedet for å vise fram triste bilder av fuktskader og mugg, vil jeg illustrere temaene utflytende vann og maling ved å presentere en ganske fargesterk akvarell fra siste halvdel av nittitallet – av en ukjent og svært lite produktiv kunstner (begge deler av ganske forståelige grunner, ville kanskje noen si).  Kunstneren innrømmer at han kan ha vært påvirket av et bilde han hadde på veggen der han bodde da verket ble utført.

Jeg gir dere:

Med to giraffer og en apeMed to sjiraffer og en ape
(eller “With two giraffes and a monkey”, som jeg har kalt verket på engelsk).

Jeg regner med at alle ser apen?

Og kanskje er det noen som klarer å gjette hvilken kunstner og hvilket bilde jeg lot meg inspirere av, også (spesielt mht. tittelen)?

 

Posted in Krise, Kunst | 13 Comments

Smart forretningsidé

 

Der har du en hypokonder som har fått drømmejobben!

Simcare

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Da var det den tida igjen …

Rett før det braker løs: Ønsker alle på Bloghog ei riktig god jul!

Med Jussi, selvfølgelig!

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Flere byer i Belgia?

“Det fins flere byer i Belgia du ikke vet noe om, …” hevder VGs utenrikskorrespondent Harald Berg Sævereid i det VGet som fulgte med bilvasken i dag.

Det skal jeg ikke benekte. Men det virker litt uklart om han mener “Bulge” er en av disse. VGs utskremte nede på Kontinentet kan nemlig opplyse:

I 1944 hadde de amerikanske styrkene kommet til Eupen, og her fant “Slaget ved Bulge” sted, trolig det byen er mest kjent for.

20141125_195332_resized

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så kan jo geografiinteresserte sette seg til og lete i atlas og på Google Maps etter dette “Bulge” (eller kanskje det egentlig skrives “Bulgé” eller “Bülge” på et av de tre offisielle belgiske språkene fransk, flamsk og tysk?), som man skulle tro befant seg i nærheten av nevnte Eupen – men jeg er redd det er like vanskelig å finne som “byen Isthmus i Panama”, som Adresseavisa kunne fortelle om for noen år siden.

VGs brave gravejournalist har også gjort følgende nyhetsscoop, som nesten burde berettige en ekstrautgave:

at 75 000 mennesker er belgiere, men snakker tysk, opptrer som tyskere og styrer seg selv [ …] var veldig interessante nyheter for en som tror han kan en del om europeisk historie.

 

Battle of the Bulge

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stopp pressen: VGs utenriksredaktør har oppdaget at Belgia har en tysk minoritet!

I europeisk historie er det ellers noe som på norsk blir kalt Ardenneroffensiven, Hitlers siste, desperate motangrep mot vest, som i tillegg til tap av noen titusener av menneskeliv medførte en irriterende bul på De alliertes frontlinje – noe som var helt uakseptabelt ettersom ordren fra general Eisenhower var at fronten skulle være rett.

The Battle of the Bulge ble det hetende på engelsk. Rett oversatt blir det vel “Slaget om bulen” – eller kanskje “Kampen om bulken”?

Vel, vel, strengt tatt foregikk vel disse kampene litt lengre sør enn byen VGs Onkel Reisende Mac har besøkt, men litt slingringmonn må man vel unne ham.

Jeg vet i alle fall hvor på kartet man finner Bulken. Det er ved Voss.

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Stahlhelm (skygger fra fortiden)

Jeg sto altså der på det lokale avfallsmottaket i går – for å kaste noe helt normalt husholdningsskrot ned i containeren merket “Jern”, da jeg plutselig sperret øynene opp og følte et anfall av uvirkelighet.

Det fyren ved siden av meg heiv ned i den samme containeren, var nemlig noe litt utenom det vanlige: et helt lass med gamle tyskerhjelmer!

Det var ikke fritt for at jeg grøsset litt. Synet gir jo en del assosiasjoner – til krigsfilmer, «Død snø» og denslags …

Men saken var altså at denne mannen hadde gravd i hagen sin for å bygge på huset, og da kom dette for en dag.

Selv om det ikke er noen utpreget koselig suvenir måtte jeg bare ta med meg en. Ganske rusten, men formen er umiskjennelig. Så vidt jeg har klart å bringe på det rene, er det en infanterihjelm av modell M35.

20140928_215609_resized Nazi-hjelm
Det var ingen rester av tysker inni. Forklaringen på funnet var nok at huset til mannen jeg traff står der hvor det tidligere var en tysk luftvernforlegning. Og så ble uniformer og utstyr gravd ned for å få det unna etter krigen.

Vet ikke helt hva feng shui sier om å ha noe slikt i huset. Kanskje den dårlige karmaen oppveies av at jeg også har en britiske fortjenestemedalje fra krigen?

En venninne mener jeg bør fylle hjelmen med jord og plante noen fine blomster i den.

Skal i alle fall holde dere oppdatert dersom det skulle dukke opp noen nazi-zombier.

Posted in Uncategorized | 6 Comments

Den første vinhøsten

Vel, vin blir det nok ikke. Ikke i år. Men etter seks års tålmodig venting har vinstokken min endelig båret frukt.

I slutten av juni oppdaget jeg bittesmå kart, og jeg fulgte dem med argusøyne etter hvert som de vokste, og tenkte at … yeah, håpet er lysegrønt.

IMG_3123

 

Continue reading

Posted in Hage, Uncategorized | 26 Comments

9. The rose of Tralee

 

(Se her for forord og innholdsfortegnelse.)


***

– Anyway, you’re nice … I like you.
Jeg kunne ha bitt av meg tunga. Her kommer han som har kysset Blarney-steinen, som nå skulle ha overøst henne med smiger og bevingede ord.
«Nice!» Hva betyr det, liksom? Grei? Hyggelig? Finnes det et tammere ord i det engelske språket?
Hun ser på meg, litt avventende, står og vipper på grensen til intimsonen min. Men hun smiler forsiktig og går enda et skritt nærmere. Det er et bittelite skritt, men utført med bestemthet, og hun holder fortsatt fast blikket mitt så jeg ikke kan unngå å se glimtet i øynene hennes som gjør den lille forflytningen så full av betydning. Det er akkurat nok til at jeg tenker at nå … nå er hun innenfor.
– I like … you.
Hun sier det lavt, med en stemme som nesten hvisker, men som likevel får meg til å føle en enorm lettelse … og en varm kribling.

Og så går jeg enda litt tettere inntil henne og hun er så uimotståelig tiltrekkende når hun står der og holder blikket mitt og jeg gransker de buede brynene hennes og de lange vippene og lar meg hypnotisere av de store pupillene og den brune irisen med en svart ring rundt og jeg legger merke til at pupillene hennes flytter seg fram og tilbake en liten millimeter fordi hun veksler mellom å fokusere på det høyre og det venstre øyet mitt og kroppen hennes er magnetisk og det strømmer en kraft ut fra øynene hennes og jeg prøver å lese hva hun tenker og lurer på hvordan det er å tenke på et annet språk og det går et par sekunder og jeg kjenner at jeg er oppslukt av henne og ja jeg er glad i henne og hele tiden ser hun opp på meg med øyne som skinner og hjertet mitt banker og jeg blir enda varmere og jeg har lengtet sånn etter å ta på henne og være nær henne og jeg løfter armen sakte og lar fingrene gli over det myke kinnet hennes og gjennom håret hennes og følelsen av å ta på henne er elektrisk og øynene hennes er litt blanke nå og jeg tar rundt henne og hun slipper blikket mitt og legger den ene armen på skulderen min og klemmer hodet inntil halsen min og begraver ansiktet i halsgropen min og jeg kjenner den deilige pannen hennes mot halsen min og håret hennes mot ansiktet mitt og jeg trekker inn duften av henne og den er berusende og jeg klemmer henne og ja jeg vil klemme henne hardt inntil meg og ikke slippe henne og jeg kan kjenne brystene hennes gjennom klærne og jeg legger hånden rundt nakken hennes og under håret og kanten på toppen hennes og kjenner den glatte huden på halsen og nakken og skulderen hennes og tenker at dette er virkelig kroppen hennes ja dette er virkelig og nå skjer det jeg har drømt om enda hun holdt på å bli borte for meg for alltid og jeg er den heldigste fyren i verden akkurat nå og hun er for god til å være virkelig men hun er virkelig og ingenting annet er viktig nå og jeg legger kinnet inntil pannen hennes og hun strekker seg opp mot meg og vi ser hverandre inn i øynene igjen men vi er helt inntil hverandre nå og jeg kjenner den søte pusten hennes mot leppene mine og hun har en tåre i øyekroken og i et glimt ser jeg henne for meg naken enda jeg prøver å la være ja enda jeg prøver å tenke at jeg må holde igjen og nyte disse sekundene som aldri kommer tilbake og kanskje er de beste og viktigste i livet mitt og at jeg må vite at jeg har henne med meg og at hun føler det samme som meg men hun presser seg mot meg igjen og trekker pusten med et lite hikst og jeg ser på leppene hennes og hun forstår og kysser meg og jeg kysser henne forsiktig først og hun lukker øynene og siden kysser vi hverandre grådig og kroppen min er bare sanser og jeg ser henne i en tåke gjennom øyevippene og tenker at jeg er i en rus og at det er hormoner som styrer kroppen min og var det oksytocin eller serotonin eller endorfiner de het disse lykke- og forelskelseshormonene og jeg tenker på hvor fantastisk det er at kroppen kan lage sitt eget opium og gi meg denne følelsen og nå vil jeg la meg føre av gårde på rusen og nyte følelsen og suge inn alle inntrykk og jeg lukter på henne og smaker på henne og kjenner tungen hennes i munnen min og hører pusten hennes og hun klemmer underlivet mot låret mitt og jeg kysser henne igjen og trekker inn duften av henne og jeg stikker hånden inn under armen hennes og kjenner siden av det høyre brystet hennes mot håndflaten og jeg kjenner at hjertet hennes også slår fort og tåren har rent litt ned på det myke kinnet og jeg stryker den bort men øynene hennes skinner og jeg tenker at inne i hodet hennes er det en hel verden jeg vil bli kjent med og inne i kroppen hennes banker hjertet hennes og at det aldri må stoppe og hun er virkelig og kjøtt og blod og myk hud og kvinne kvinne kvinne og nå er det oss to og hun er min og nå er jeg lykkelig og jeg vil vite alt om henne og fortelle henne alt og gjøre alt sammen med henne ja jeg vil alt og jeg vil ha henne og hele henne og jeg kjenner at hun virker på meg slik en kvinne skal virke på en mann og det har kanskje bare gått ett minutt eller kanskje to fra jeg sa at hun var nice og jeg følte meg dum men på en eller annen måte må jeg ha fått sagt det jeg ville likevel for dette går veien og nå hvisker jeg yes yes yes yes I feel sooooooooooo good og så hører jeg til min overraskelse at stemmen min sier you are my rose of Tralee.

It’s going to be a fine night tonight
It’s going to be a fine day tomorrow

… tror jeg.

Posted in Uncategorized | 16 Comments

8. The mistress of the sea

(Her kommer kapittel 8 i min svært langsomt framskridende føljetong. Se her for forord og innholdsfortegnelse.)

***

Det er meg og det er Maaike, en nederlandsk meisje jeg har møtt. Vi har tilbragt en halv dag i en liten rød Nissan Micra som har sneglet seg fram på smale og svingete veier gjennom et irrgrønt landskap innrammet av blått hav. Vi har stått sammen på et utsiktspunkt helt ute på spissen av Dingle-halvøya, på tuppen av den pekefingeren som stikker ut i Atlanteren lengst vest i Irland, nærmest på verdens ende … og sett utover mot Blasket-øyene. Og jeg har fortalt om meg selv og prøvd å gjøre et godt inntrykk, selv om jeg kanskje ikke alltid har lyktes helt, og jeg har sett på henne og hørt på henne … og tenkt.

Jeg har utnyttet de sjansene som har bydd seg når vi har snakket sammen, til å møte blikket hennes og la meg suge inn i de brune øynene hennes, og jeg har fulgt bevegelsene i leppene hennes og samtidig prøvd å få med meg alt hun har sagt. Jeg har latt meg fascinere av ansiktet hennes, som er så spill levende og hele tiden overrasker med sine skiftende uttrykk, og jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å tolke hva de betyr.

Og når hun har sett i en annen retning, og jeg ikke har hatt noe påskudd til å se på henne, har jeg likevel fulgt henne i øyekroken og kastet stjålne blikk på den vakre, høye pannen hennes og det mørke håret som danser rundt ansiktet hennes.

Og så har vi satt oss inn i den lille, røde bilen igjen. Men vi har byttet plass. Jeg har latt henne ta styringen … eller kanskje det var hun som bare tok den?

Vi er på vei videre. Vi har en date i Dingle by, med en delfin … kanskje.

***

I veikanten dukker det opp et blått skilt med et kryptisk budskap:

Tionscadal Páirtmhaoinithe ag an Aontas Eorpach

Vi blir minnet på at vi har krysset «The Shamrock Curtain» og befinner oss i «Gaeltacht» – i en av lommene hvor de fleste fortsatt behersker gælisk. Men ringen av gule stjerner på skiltet – og en veivals som er parkert på motsatt side – gjør det likevel tydelig hva teksten på skiltet dreier seg om.

– Drive slowly and make sure you enjoy this road. It’s paid by your parents’ tax money.
– Ha, ha. Yes! Then I’m glad that I can take advantage of these metres of new asphalt.
– Don’t you think it’s a bit unfair – you were in it from the start, and for every extension of the EU you have to pay for more roads and subsidies you never benefit from … out in the periphery?
– Hmmm … I would rather say that we’re witnessing the EU at work. I like to think that we’re helping the poorer countries catch up, and that we will all benefit from it in the end. Have you noticed how many of those signs you see here in Ireland?
– Indeed – and in every road bend and harbour in Greece. “This project has been funded by the European Regional Development Fund”. I sometimes get the impression that the EU is spending more on signs advertising projects than on the actual projects. You never see much work going on.
– You’re very critical and sceptical of everything, aren’t you? I think that it’s no more than fair that richer countries pay more and receive less than poorer countries. I think solidarity will pay off in the long run. And soon we’ll share the costs with you! Your country has applied for membership and now we’ll come and grab your money too.
– You’re well informed, at least halfway. We have applied, but that doesn’t necessarily mean that we’ll be joining. That depends on the outcome of the referendum later this year, and lots of people are fervently against. You know, Norwegians have voted against before, and … oh! Watch out for the sheep!

Maaike må bremse ned og vi blir stående stille en stund mens en eldre mann driver en stor flokk med sauer over veien. Alle er tilsølt med rødfarge i rompa – antakelig en måte å vise eierskapet på.

Maaike ville veldig gjerne kjøre da jeg foreslo det for henne. Hun er vant med venstrekjøring, sier hun, for hun har kjørt mye når hun har vært på besøk hos faren i England. Det er befriende å bytte roller. Jeg merker at hun er en god sjåfør, så jeg kan slappe av, nyte utsikten og la øynene og tankene vandre mellom landskapet utenfor bilen, veikartet jeg har i fanget – og Maaike ved siden av meg. Og så har jeg altså rotet meg inn i denne diskusjonen, som hun nå tar opp igjen …

– Tell me one thing … I don’t get it … Why is joining the EU so controversial in Norway?
– Hmmm  … Well, we’ve been an independent country for less than 90 years and take very much pride in our autonomy. It’s a long way to Oslo, but it’s farther to Brussels, is the slogan up north and on the west coast. I think a lot of Norwegians are afraid of giving Danes and Germans and … you know … all those suspect people down on the Continent, influence over us – again. And we’ve got the oil, so keep your hands off!
– The Nordic genes talking? Nobody messes with a Viking!
– I thought we’d come quite far in civilising ourselves since the Viking age, but maybe we haven’t?
– You’re still harpooning whales and clubbing innocent baby seals, aren’t you?
– Well, not me personally …
– You could of course team up with Spain. They’re not all that animal friendly either – with their bullfights.
– Norwegians can be very kind as well.
– Well, actually, you don’t seem too cruel.
Jeg får et lite smil.
– Thank you. Are you politically active, by the way? You seem to have some strong opinions.
– Not really very active, but I’ve been a member of the youth organization of a political party for a couple of years. It’s called Dwars – it’s the youth organization of the Green Left party. I have attended their meetings at the university and taken part in some demonstrations and campaigns.
– Does that mean that you consider yourself a socialist and an environmentalist?
– More environmentalist than socialist, I’d say. What about you?
– Ah … I voted for a party called Venstre – The Left – in the election last autumn.
– A socialist party?
– Hmmm … in fact it’s not. I just translated it literally, and the name is a bit misleading. It’s more like a social-liberal party. They’re also very concerned with the environment, so they’re sort of half green. When I think of it … they call themselves The Liberal Party in English.

Sauene er ute av veien og Maaike starter opp igjen. Vi fortsetter et lite stykke på hovedveien som følger kysten. Når vi kommer til et lite kryss, foreslår jeg at vi skal ta en mindre vei som skrår oppover åsen og går tilbake i retning Dingle by – så vi ikke skal bli for sene. Jeg tar opp igjen tråden i samtalen igjen:

– I have been thinking a little more about Norway and the opinion on the EU … it’s a bit like this: Half the population believe that we have something in common with the rest of Europe, and the other half … what should I say … are more interested in their own belly buttons.
– I hope you belong to the first half.
– Ha-ha! We’ll see when we get to the referendum. But I must say that I find some of the attitudes and arguments on the “No” side a little naive … or even annoying. You get the impression that they think that voting “No” to the EU will make the whole thing disappear in thin air. They don’t seem to realise that the EU is a fact and that it soon will encompass almost all of Europe. Even now Norway is bound by a large number of decisions in the EU because the EFTA countries have been included in the European Economic Area. We’ve become one of the official EU hangarounds …
– You and and Sweden and Austria … and Iceland, wasn’t it? I think I remember that Switzerland rejected it …
– You’re right. Austria will probably join the EU within a year anyway, so they’re just passing through. If Sweden joins there will be only us and Iceland left – oh yes, and let’s not forget Liechtenstein. But, anyway … we’re even better at harmonizing ourselves to the EU than some of the EU countries – like Italy. The fact is that we already behave like a member state. We just don’t have any influence. And a lot of the Euro-sceptics talk about the so-called democratic deficit in the EU and use it as an excuse for not joining! But they don’t want to take part in the democracy, and … well, what would happen if the EU really was totally democratic? As long as the EU is a cooperation between the governments of each country then Norway will have one fifteenth or something of the vote. If it should turn into a union with a fully democratic vote – which is probably totally unrealistic – then we’d be four million out of … what will it be? … 300 million people? That’s only one out of …
– Seventy five.
Det kommer helt kontant, før jeg har rukket å tenke meg om.
– You’re sharp – I’m impressed.
Hun ser på meg og smiler igjen.
– Well, you’ve got all the arguments. Now go back to Norway and preach the gospel to your fellow countrymen!
– I’m still not completely sure that I’ve managed to convince myself …

Maaike stopper bilen et stykke oppe i bakkene så vi kan få med oss mer av utsikten bakover. Vi har et fantastisk panorama over et lappeteppe av irrgrønne beitemarker innrammet av steingjerder – og utover kysten bak oss.

– Look, there’s the Dead Man!
Jeg må tenke meg om et par sekunder før jeg skjønner at hun sikter til noe som sto i Rough Guiden om silhuetten av en av Blasket-øyene. Jeg får øye på ham ute i havdisen.
– Ah … yes indeed. He’s lying on his back. He’s got a beer belly. He must have had a good life with lots of Guinness.
– Or that little hump could be his arms. Dead people have their hands folded over their stomach, you know.
– Hmmm … Well reasoned, but one doesn’t exclude the other. A good life with lots of beer and women first, and now they’ve put him to rest as a humble God-fearing Christian to improve his odds on judgment day.
– Beer and women. Are those you priorities in life?
– If I say yes you’ll probably think that I’m a very primitive man.
– Precisely. A primitive man who indulges in beer, women and long lectures about the EU.
Der fikk jeg den.

Når hun løsner håndbrekket, triller bilen en halvmeter bakover før hun rekker å reagere. Hun utstøter et lite «ooops!». Jeg bråsnur meg instinktivt. I samme øyeblikk får hun tråkket inn gasspedalen. Bilen gjør et rykk. Det er heldigvis ingen bak.
– Ehem …
– Sorry!
– Do Dutch driving schools teach hill starting, or is it considered unnecessary?
Jeg ser at hun rødmer litt. En ørliten, infam del av meg liker det. Jeg synes jeg kan koste på meg såpass når hun trumfet meg i hoderegning og tillot seg å antyde at jeg holdt foredrag. Er det ertende på en uskyldig og avvæpnende måte – eller synes hun jeg er spydig?
– I didn’t mean to sound sarcastic.
– Of course not. You were just insinuating that I come from a flat country so of course I’m genetically challenged when it comes to driving cars up and down hills?
– Ha-ha! I think you’re an excellent driver. As long as you don’t decide to do that when there’s a car behind us.
– I’ll remember that. And you should remember that there are some parts of the Netherlands that are not flat. Have you ever been to Limburg, where I come from – in the south-east of the Netherlands?
– No. I’ve only spent a couple of days in Amsterdam, and taken the train from there to Brussels.
– Limburg is totally different from the other provinces. It’s quite hilly. Some people even call the hills near Maastricht the Dutch Alps.
– Ooooh! And now you’re going to tell me that you need climbing gear and an oxygen mask to get to the top of those alps?
– Well … not really. There’s a nice, scenic road up to a parking lot next to the highest point – Vaalserberg.
– Maybe I should have gone for that instead of Carrantuohill?
– Well it’s a lot safer and more comfortable. You only have to walk a few metres – on asphalt. There’s a view tower there as well. Being too ambitious in the beginning of your climbing career may be dangerous, you know. Vaalserberg could be a good place to start.
– Do you think I need a guide?
– Just call me when you’re going there and I’ll be your sherpa and tour guide, and I can interpret if you need to talk to the natives.
– The natives of Limburg don’t understand a word of English or German, of course?
– The natives are always friendlier when you speak their language. That reminds me … you mentioned that you’ve had a colleague at work who taught you some Dutch words. But I haven’t heard a single Dutch word from you yet. Versta je nederlands?
– Ja.
– That’s cheating! I know that ja is the same in the Scandinavian languages. What more can you say?
– Ik ben een jongen. Je bent een meisje.
– Ha-ha! Ik ben erg blij dat je het verschil begrijpt.
– Ah … and what does that mean? I am very … The rest disappeared somewhere down your throat.
– Ha-ha! Blij means glad. Ik ben erg blij … dat je het verschil begrijpt.
– OK … I think the two last words are comprehensible in Norwegian … forskjell and begripe. I am very glad that you understand the difference – right? Well yes, I have noticed the little difference.
Jeg har visst gjort meg fortjent til enda et smil.

Dingle veiskilt

 

 

 

 

Vi har kommet over toppen av åsen og har begynt nedfarten mot Ventry på den andre siden. Himmelen over oss er knallblå og skyfri.

– By the way, maybe I should check the Rough Guide for a place to eat?
– Good idea. I’m getting hungry. I’ll leave the decision to you – if you give me directions.
– You’re not allergic to fish or anything?
– No, I’m not allergic to anything. Fish is fine.

Restauranten ligger nede ved havna. Maaike rynker brynene når hun ser rett nr. 1.
– I don’t think tuna would be appropriate under the circumstances.
– Why?
– Don’t you get it? We’ve come here to look for the dolphin …
– And?
– Dolphins often swim with schools of tuna, and when fishermen trawl for tuna they get dolphins as a by-catch – which is very cruel to the dolphins since they have lungs and not gills. They drown.
– OK. So it’s off the list for ethical reasons. What about sole?
– As long as it’s not rubber sole …
– A pun you’ve borrowed from a Beatles album?
– No, because they spelt it S-O-U-L, and that means something totally different. Hmmm … halibut … it must be the same as heilbot in Dutch, but what was that again?
– A large flat fish. A bit like sole, just much larger. They can weigh several hundred kilos.
Jeg er litt stolt av kveitekunnskapen min. Det blir kveite. Vi unner oss et glass hvitvin.

Det er en telefonautomat ved siden av inngangsdøra, og mens vi likevel venter på maten, benytter jeg sjansen til å ringe og avbestille rommet jeg har booket i Dingle. Jeg nevner at jeg har bestemt meg for å kjøre til Tralee i stedet, og de tipser meg om et hotell der. En kjapp telefon til, så er det i boks. Det opplagte ville kanskje være å overnatte på ungdomsherberget, men jeg tenker at det kan være strategisk lurt å beholde en viss integritet og litt privatliv, og de forsikrer meg om at det er like i nærheten av ungdomsherberget. Det blir den dyreste overnattingen til nå, men jeg tenker at det kanskje ikke er riktig tidspunkt for å være gnien. Så ringer jeg foreldrene mine, som faktisk er hjemme og tar telefonen. Jeg nøyer meg som vanlig med å fortelle hvor jeg har vært og hvor jeg skal, og legger til at jeg har det bra. De kan også fortelle at de har det bra. Ingen overraskelser der. Jeg finner det ikke bryet verdt å fortelle om reisefølget.

På en innskytelse går jeg bortom baren og overtaler dem til å la meg gjøre opp på forhånd. Jeg tenker at det er like greit, siden tiden begynner å løpe fra oss. Når jeg kommer tilbake til bordet, sitter Maaike fordypet i reisehåndboken sin.
– It says that Tralee is known for a beauty contest – «The Rose of Tralee». It takes place in August, though, so we’ll miss it.
– What a pity, otherwise you could have taken part.
– Ha, ha. Or what a pity for you. The town could have been swarming with stunning beauties.
– Hmmm … how many do you think I need?
– Well, you’re a man. Is there an upper limit?
– I think one would do.
– Are you looking for one?
Jeg blir litt paff at det ganske direkte spørsmålet.
– Hmmm … I had a girlfriend until December. Then she broke up – while she visited me in Dublin. I don’t think any of us saw any future in it. Still, it was slightly humiliating. It’s the first and only time I’ve been ditched.
– Poor you.
– I thought that I would meet a lot of cute and interesting Irish girls, but they seemed to be hiding from me. What about you?
Jeg føler jeg har rett til å spørre, siden hun spurte meg. Det blir stille et lite øyeblikk. Hun ser ut vinduet når hun begynner å snakke.
– It’s … been a little complicated. I’ve been in a relationship which has been very … on and off. I guess that’s part of the reason that I needed this break.
– To contemplate your love life – and have a real girl’s talk with Saskia?
– HA, HA fucking ha! Yes, you’re right. That was what I thought. But apart from that I’ve always wanted to go here. I’ve always been a big fan of U2 and I really liked The Commitments – the film – and then I started reading about Ireland and … I feel that there is something about this country that attracts me. Something a little melancholic, perhaps. And I feel that people are more genuine, that things are more authentic in a way …

Jeg kjenner hvor deilig det er når hun holder blikket mitt og ser på meg mens hun snakker, nesten uten å blunke, men jeg noterer meg at hun snakker seg bort fra det jeg vil vite. Det at hun ikke helt utelukker at det fortsatt kan være en mulighet for noe mer «on» med denne kjæresten i Nederland, er litt utilfredsstillende, men det ville være påfallende om jeg begynte å presse henne, så jeg lar det ligge. Kveita er for så vidt grei nok, men på slutten begynner jeg å føle at den smaker litt tran. Maaike sier det samme. Vi er enige om at kombinasjonen av den transmaken og hvitvinen ikke er helt heldig.

– Oh … it’s already five o’clock, I think we should ask for the bill.
– I’ve taken care of that. We don’t always have to go dutch, you know.
– Ha! But … have you already paid – for both – when?
– I thought I’d be a gentleman for once, so I settled the bill after I’d made those phone calls. Take it as a compensation for the driving.
– Well … maybe I can buy you a beer or two in Tralee.
– I wouldn’t say no. You know I like beer.
– And the other thing?
– The other thing?
– Beer and women
– Oh … I thought you meant lecturing about the EU.

Etter å ha orientert oss litt finner vi ut at delfinen heter Fungi. Det går båtturer ut for å se på ham, men det viser seg at båten akkurat har kommet inn etter den siste turen, og at den ikke går ut flere ganger i dag. Jeg blir litt irritert på meg selv for at vi ikke prioriterte å dra hit med én gang.
– We should have come here first – before we went out to Slea Head. I hope you’re not very disappointed. I’m really sorry.
– You don’t have to apologize. We took that decision together. We didn’t know there were boat trips. We can just take a little walk along the bay instead.

14785088 (2)

 

 

 

 

 

 

 

Vi rusler utover langs bukta. Sola skinner fortsatt fra en skyfri himmel. Det er vindstille og så varmt at jeg nesten svetter. Etter et kvarters tid kommer vi til ei sandstrand. Midt på stranda står det av alle ting en rullestol.
– A miracle! A cripple has risen to his feet and just walked off, sier jeg – litt usikker på om hun synes det er morsomt.
– You’re jumping to conclusions again. It could be an accident. A cripple has been washed away by a huge wave.
– Or … a cripple has dragged himself into the water and drowned himself.
– That’s not very nice … and in that case he hasn’t been very successful. Look!

Det er noen ute i vannet – et hode, nei to hoder når vi ser bedre etter. De er på vei innover. Det viser seg å være ei jente på 12-13 år og en mann som antakelig er faren hennes. Noen minutter senere kravler de opp på stranda. De har våtdrakt og flytevest begge to. Mannen hjelper jenta å reise seg opp, støtter henne bort til rullestolen og drar to håndklær opp av bagen som henger over ryggen på den. Jenta er sjarmerende, smiler fra øre til øre og virker ganske oppspilt. Jeg får selvfølgelig massiv dårlig samvittighet for min smakløse humor et par minutter tidligere.
– I saw the dolphin!, roper jenta til oss.
Hun lyser av stolthet.
Vi går nærmere.
– Did you?, sier Maaike.
Det er plutselig noe litt mykt og moderlig over henne.
– Yes! He’s out there! He was right next to me!
– It’s very tame and trustful. It was only a few metres away from us, skyter faren inn.
– Only a meter away from me.
– That’s true. He didn’t seem to be interested in me. I’ve read that he’s particularly fond of girls. Maybe there’s something in it. He’s a male, you know.
Han blunker til Maaike.
– Oh Daddy, I want to go back to him. Please!
– No, no. If we go back there we’ll catch a cold.
– You were sooo lucky. I wish I could see him too, sier Maaike og smiler til jenta.

Faren triller jenta i rullestolen opp til en bil som står parkert på veien et stykke ovenfor, og like etterpå ser vi at bilen forsvinner. Vi har stranda helt for oss selv. Maaike står og speider utover. Jeg stiller meg rett bak henne.
– Don’t turn around!
– Why?
– Because!

Jeg har allerede vrengt av meg klærne. Jeg springer forbi henne og utover i vannet til det blir knedypt, og kaster meg uti. Det er iiiiiiskaldt. Det smerter i tinningene når hodet kommer under vannet, og jeg kjenner hvordan ballene krymper seg. Jeg biter tennene sammen og prøver å late som ingenting, men jeg er nødt til å hyle litt når jeg får munnen over vannet igjen. Så kråler jeg utover med raske tak. Jeg tester dybden etter tjue-tretti meter – lar meg synke til jeg kommer ned i så kaldt vann at jeg ikke klarer mer. Jeg når ikke bunnen. Jeg svømmer litt til, men jeg kan selvfølgelig ikke se noen delfin. Jeg har i hvert fall fått meg et forfriskende bad, men jeg føler at innfallet mitt blir litt … poengløst. Jeg snur meg mot land for å rope at jeg gir opp og kommer inn igjen.
– Don’t turn around!
Hun ler mens hun roper det – fullt klar over at jeg har sett henne i hele hennes prakt. Men hun er i vannet etter bare noen tiendels sekunder og kråler utover hun også, så vannet spruter. Bare noen sekunder senere har hun nådd meg igjen, og vi står og trår vannet ved siden av hverandre. Håret hennes klistrer seg til kinnene og halsen hennes. Blikket mitt blir dratt nedover halsen hennes til den myke huden som duver i vannskorpa, og jeg ser at hun ser det, og smiler litt. Tanken på at hun er helt naken bare to meter unna meg er vanvittig pirrende … men også en smule frustrerende. Jeg vet at jeg ikke har så mye tid på meg før jeg blir for kald og må svømme inn mot land.
– You’re really tough, Maaike!
– Didn’t you hear what they said. Fungi is a male. He doesn’t like men. You’re just frightening him. This is a woman’s job!
– OK … maybe I should leave this to your female attraction?
Hun tar noen raske kråltak og er plutselig førti-femti meter lenger ute. Jeg fortsetter å trå vannet en stund, mens jeg vekselvis kaster blikk mot henne og innover mot land.
– I think I have to give up. I’m getting too cold!
– OK, I’ll be we with you soon.
– Be careful, don’t stay out here too long. I might not be able to save you!

Jeg snur, svømmer innover med raske tak – men når jeg har kommet halvveis, hører jeg et hyl, og nesten samtidig et plask.
– LOOK!
Jeg ser ingenting først, men et par sekunder etterpå skyter noe opp av vannet. Jeg ser en snute og en glinsende, blågrå kropp, det er delfinen – Fungi – han står loddrett med halve kroppen over vannet. Deretter dykker han ned igjen, men et øyeblikk etter får jeg et glimt av ham ved siden av Maaike. Jeg tar ikke sjansen på å svømme ut igjen. Jeg er for kald og må opp på land.
– LOOK! I touched him! I TOUCHED HIM!, hyler det bak meg.
Jeg slår floke for å riste av meg vannet og få opp varmen, tørker meg med t-skjorta og drar trusa og buksa over de sammenskrumpede juvelene.

Maaike holder på i flere minutter. Jeg er redd hun skal fryse på seg krampe. Så kommer hun krålende inn mot land så vannet spruter. Når hun kommer inn mot grunna, kan jeg se at ansiktet hennes skinner akkurat som ungjentas. Jeg liker at hun har et så naturlig forhold til kroppen sin, men jeg snur meg når hun reiser seg – for sikkerhets skyld.
– Did you really manage to touch him?, sier jeg med ryggen til.
– Yes, I stroke him on the head. It was fantastic! I did it!
– How did he react?
– I think he liked it.
– I bet he did.
Maaike bare ler.

Vi småjogger tilbake til bilen for å få opp varmen igjen. Dessuten begynner vi å bli litt sent ute i forhold til avtalen Maaike har gjort med Saskia og Jan. Maaike har fortsatt et salig ansiktsuttrykk. Jeg får inntrykk av at det er best at jeg kjører, så hun kan få litt tid til å komme til seg selv igjen. Vi finner et skilt til Tralee og begynner å klatre opp bakkene.

– You’re a really good swimmer! I had planned to impress you with my swimming skills, but it sort of backfired.
– I was swimming for ten years. Up to three times a week – until I moved to Leiden to study.
– But usually in warmer water, I suppose? Not outdoors … or were you swimming in the canals?
– No … ha, ha … in swimming pools in sports halls. I am a born swimmer, you know, I’m a Pisces.
– It was quite impressive watching you out there, anyway. I was swimming until I was twelve. Then I lost interest.
– So what have you been doing to keep fit?
– Well … orienteering, hillwalking, skiing, climbing mountains …
– Sounds very Norwegian. Did you go to see the winter Olympics at Lillehammer?
– No, I was here in Ireland at the time. I watched some of it on the BBC – and I kept a Norwegian newspaper. Did you watch any of it?
– I watched some of the skating events. Rintje Ritsma got us two medals in speed skating.
– Yeah, I think I remember something about that. Have you been skating as well?
– Only as a leisure activity. When I was younger I went skating quite often with my mother – or with friends. I still like to skate outside when there’s enough ice. You should see how Dutch people change when they’re able to skate on natural ice. We’re usually stuck inside all winter, but when there’s ice we all come out of our houses. Everybody’s happy and you see scenes resembling old Dutch paintings everywhere you go. And when there’s an Elfstedentocht, the madness is complete.
– A what?
An Elfstedentocht, it’s a marathon skating tour on canals and rivers. It passes through eleven towns – that’s where the name comes from. Usually more than 15 000 people take part, but it can only be held when the ice is safe enough, and that’s not very often. I think the last time was 1986 … and the year before that if memory serves me right, in 1985. It’s 200 kilometres all together.
– Oh my back hurts just from thinking about it. Well, I like skating and I like skiing … cross-country mostly. But … I came to think about the question you asked … why EU is so controversial in Norway. Now you’ll probably accuse me of lecturing again, but …
– It’s OK, go on …
Hun smiler.
– I think some of the scepticism is due to plain chauvinism. And the Winter Olympics certainly didn’t make things better. It’s had quite an effect on people. It’s gone to their heads. There were a thousand or two foreign journalists in Lillehammer and Oslo for two weeks, and Norwegians seemed to think that they were the centre of the universe. The truth is, of course, that apart from ten or so European countries – plus Russia, Canada, the USA and Japan … people couldn’t care less about winter sports. I can’t remember that the RTE here in Ireland even mentioned the Winter Olympics, and the BBC were mostly rambling on about Torvill and Dean, you know, the ice dancers, and the comeback they expected from them … And for the Americans the Olympics was just yet another chapter in the Tonya Harding soap opera. Still, my impression is that the Olympics made Norwegians more arrogant … it led to a feeling of … I think you can call it exceptionalism … that I really dislike.
– You mean that Norwegians feel that they don’t need the EU because they feel superior in some way?
– Sort of. The euro-sceptics have wet dreams of what they call Annerledeslandet – the country that is an exception from everything that’s wrong in the outside world, the country that is different and stands apart. It sounds very utopian.
– Well, why don’t they join forces with idealists all over Europe and help us transfer the whole continent into this utopia?
– You’re certainly very pro EU?
– Of course I am. I live right in the heart of Europe. I’m a proud European!

Connor pass ligger badet i mykt kveldslys, men fjellet på den andre siden kaster lange skygger ned mot dalbunnen under oss. Vi stopper på en liten rasteplass. Luften er frisk og deilig å puste inn. Maaike poserer villig for kameraet mitt.

Så ruller vi ned bakkene mot Tralee Bay på den andre siden. Radioen spiller en monoton techno-låt med en banal og repetitiv tekst, men med en overjordisk feminin vokal det er noe ubestemmelig fascinerende ved. ”It’s going to be a fine night tonight, it’s going to be a fine day tomorrow”. På en måte er den det perfekte lydsporet, tenker jeg. Jeg lar meg overbevise av teksten. Opium for sjelen. Maaike ser på meg et par sekunder og smiler med hodet litt på skakke. Så slipper hun blikket mitt og ser forover på veien igjen, men jeg tror hun fortsatt følger med meg i øyekroken.

En liten halvtime etterpå passerer vi en vindmølle ved et sted som ifølge veiskiltene heter Blennerville, krysser en bred elv og er i Tralee. Med litt kartlesingshjelp fra min sidekvinne tar det ikke mange minuttene før vi er ved ungdomsherberget hvor hun har avtalt å ligge over sammen med Saskia og Jan. Jeg slipper henne av, og vi avtaler at jeg skal komme tilbake og hente henne halv ni.

Hotellet jeg har booket rom på, ligger faktisk akkurat så rett rundt hjørnet som jeg ble lovet. Som vanlig er rommet en studie i blonder og pastellfarger, men jeg kan leve med det. Jeg tar en kjapp dusj, velger ut en av de to rene skjortene jeg har igjen, og slenger på meg skinnjakka. På vei ut plukker jeg med meg en turistbrosjyre. Det har begynt å mørkne når jeg går tilbake igjen til ungdomsherberget. Maaike sitter allerede utenfor og venter. Hun er på beina og kommer mot meg med en gang. Hun har skiftet og har på seg en svart jakke med en svart topp under, et svart skjørt og svarte sko med litt hæler på. Og rød leppestift, legger jeg merke til.

Selv om det bare er en time siden jeg satte henne av på samme sted, benytter jeg sjansen og gir henne en rask klem. Hun glir mykt inn i armene mine, og jeg kjenner den elektriske berøringen av kinnet hennes mot mitt i et tidels sekund. Men vi slipper hverandre etterpå, uten at jeg kan si hvem som slipper først.
– I’m looking forward to that beer now, sier jeg, for å si noe.
– So do I.
– You’re very elegant.
– Thank you! And you don’t look too bad, either. I like your leather jacket …
– Oh well, that’s very nice of you. It’s … made from sealskin, actually … from seal cubs, in fact. I clubbed them myself …
– You twit!

Vi slentrer side om side mot det vi antar er sentrum. Maaike smiler og skotter av og til bort mot meg, men hun sier ikke noe. Hun går lett og uanstrengt, ganske tett inntil meg … tilpasser seg mitt tempo. Det føles godt. Hælene gir henne litt mer høyde og en rankere holdning, med litt svai i ryggen. Det kler henne. Jeg tar opp brosjyren og kikker litt på den når vi kommer til en rekke med gatelys. Et lite rusk faller ned fra et tre over oss og legger seg på skulderen min. Maaike børster det vekk før jeg rekker å gjøre det selv.
– Here’s more about the beauty contest, if you want to take part.
– Do you think I would have a chance?
Hun sier det litt ertende. Jeg kan ikke la være å smile og se på henne. Det er kanskje det hun vil? Jeg er ikke helt sikker på om hun synes hun trenger bekreftelsen eller om hun vet hvor pen hun er.
– Oh, you’d certainly win. There’s one little snag, though. You need to have Irish ancestors to take part.
– I don’t think I have any.
– Never mind, you could just bluff.
– Right. I’ll tell them that my mother had an affair with an Irishman and that the only thing she is sure about is that he was called Paddy.
– Yeah. They’d never be able to prove you wrong. It says here that the name of the beauty contest is taken from a folk song, by the way.
Jeg leser høyt mens vi går:

She was lovely and fair as the rose of the summer
Yet, ’twas not her beauty alone that won me
Oh no! ‘Twas the truth in her eye ever beaming
That made me love Mary, the Rose of Tralee.
The cool shades of evening their mantle were spreading
And Mary all smiling was listening to me
The moon through the valley her pale rays was shedding
When I won the heart of the Rose of Tralee …

Maaike stopper opp. Jeg stopper også … vet ikke helt om det var en god idé å lese det … om hun kanskje bare synes det var fjollete.
– That’s very romantic. Did you know that Maaike is a pet form of Mary?
– No, is it? I didn’t know.
– My father wanted to call me Mary, but my mother convinced him that they should choose the Dutch version instead.
– There are so many million girls called Mary … and Maria … and Marie. I agree with your mother. I think Maaike is a very cute name. And it gives you more personality.
– Thank you! I found out once that Mary – and Maaike – can mean “the mistress of the sea”.
– Ha-ha! I like that. So you’re not only a Pisces but also the Mistress of the Sea, or maybe a sea goddess. That certainly explains why you looked so much at home there. Maybe you have mermaids in your family tree as well?
– Ha-ha. My mother says that she insisted that she should have the final word since she was the one who gave birth to me.
– Your father couldn’t really compete with that, I guess. Anyway, I’m glad she did … I mean, that she gave birth to you.
– So am I – at least sometimes.

Hun er nesten et hode lavere enn meg når hun står foran meg, selv nå som hun har høye hæler. Hun legger hodet på skrå, drar fingrene gjennom håret, tvinner det mellom fingertuppene, blottlegger den nakne huden i nakken, ser på meg – og holder blikket mitt fast. Hun er vever og lett i bevegelsene, og med det hun sier, legger hun seg åpen. Hun tør å vise følelser, tør å vise seg sårbar, tenker jeg, men jeg tror også at hun har den styrken som skal til. Og det er tyngde og fyndighet i ordene hennes. Hun overrasker meg stadig. Jeg tenker at ei smart jente som vet hva hun mener og vil, det er ganske … sexy.

Hun går et lite skritt nærmere, ser på meg.
– You know … that story you told me … about the American girl you met … I said I had to think about why I liked the story … Well, I think that if you meet somebody who makes a great impression, and … even if you know you have to go in opposite directions … why shouldn’t you take the opportunity and make the most out of it, even if it’s only for a short while?

***

Her finner du kapittel 9, The Rose of Tralee.

Posted in Uncategorized | 25 Comments

Ballade

 

Jeg har fått denne på hjernen, og ved nærmere ettertanke har jeg aldri lagt ut noe sentraleuropeisk musikk i psychobillyballade-sjangeren, så det er selvfølgelig på tide.

Hillbilly Moon Explosion

Jeg har derfor  gleden av å presentere My Love For Evermore, framført av Hillbilly Moon Explosion (fra Sveits), for anledningen forsterket med Mark „Sparky“ Phillips fra Demented Are Go, som også spiller i den lett Bonnie & Clyde-inspirerte videoen sammen med italiensk-sveitsiske Emanuela Hutter (fra HME).

Enjoy! :-)

[Beklager eventuelle irriterende reklamer før videoen starter.]

Posted in Uncategorized | 11 Comments